Hva slags by vil vi ha?



Under seminaret til utstillingen Squatters like us, 27 februar 2010 holdt kriminologiprofessor Hedda Giertsen et innlegg som tar opp spørsmål om hendelsene i hausmankvartalet og ser det i en større sammenheng med politiske og sosiale spørsmål som angår byen vår og samfunnet forøvrig. Innlegget omhandler spesielt Hausmansgate 40 og 42 og det paradoksale i politikernes argumentasjon for å prøve å forsvare utkastelsene.


Tekst: Professor i Kriminologi Hedda Giertsen (gjengitt fra spisderike.net)
Foto: Anita Hillestad


Politi eller politiker?
Hva gjør man når lover og regler ikke er fulgt? Man kan i hovedsak gjøre to ting:
1) Det ene er å anmelde. Det er politimetoden som brukes i straffesaker. Kontrollmyndigheten griper inn, henter ut folk, anmelder, kanskje kommer saken for retten og ender med straff. Noen ganger kan det være nødvendig å bruke politimetoder, men slett ikke alltid. Og, som strafferettsansvarlige er enige om, opprivende og tunge kontroll- og tvangsmetoder må brukes bare som aller siste mulighet. Først må man prøve andre metoder. Og de fins.

2) Den andre fremgangsmåten er å lete etter muligheter for løsninger, forbedringer og ordninger hvor man kan bygger videre på det bra som er. Dette er vanlig for eksempel når det gjelder brudd på arbeidsmiljøbestemmelser. Fremfor å legge ned en bedrift som bryter verneregler, velger myndighetene ofte å tenke fremover, gi pålegg og bidra til at bedriften fortsetter slik reglene tilsier. Dette er mer likt den ideelt sett politiske metoden med vekt på det muliges kunst.

Men kommunen, ved EBy, valgte å bringe spørsmål om brannsikring inn for Oslo Byfogdembete som 10. februar bestemte at eiendommen skulle fravikes umiddelbart, det vil si beboerne skulle ut. Og alle eiendeler skulle fjernes.

Det er tydelig at Eiendom- og byfornyelse velger politirolle og politimetoder, og velger bort politikerrollen og det muliges kunst. De vil ikke prøve å finne frem til løsninger i samarbeid med beboere, til tross for invitasjoner om det. Det enkleste er politi.

Et spørsmål om okkupanter?
Eller kanskje det er noe annet som ligger under? Beboere i nr 42 merket seg et dokument fra Eiendom- og byfornyelse som ble delt ut like før møtet hos Byfogden. Her legger EBy mindre vekt på brannsikkerhet og mer vekt på at beboerne har okkupert eiendommen (Askeland 2010).

Man kan selvsagt se okkupasjon som lovbrudd, en opplagt sak for politi, byfogd og utkastelse. Men man er ikke nødt til å se den slik. Det går an å finne ut hva hendelsen handler om. Beboere i nr. 42 ser seg som en boligpolitisk aksjon med vekt på at kommunen skal sørge for at kommunale bygninger ikke står tomme; skaffe bolig til befolkningen, sørge for et bredt spekter av botilbud og særlig alternative boliger til dem som fins på det vanlige eie- og leiemarkedet (Hauskvartalet 2010, Johansen 2010).

Det kan selvfølgelig være vanskelig å se veier ut av en konflikt når man er part i saken. Men EBy kunne fått hjelp til konstruktive løsninger ved å kontakte Konfliktrådet og lage stormøte med alle parter til stede. Da kunne sakens ulike sider blitt belyst, og myndighetene hadde fått mulighet til å oppfylle politikkens mål om å få til det nesten umulige. For konfliktrådene legger vekt på å komme frem til mest mulig enighet om konstruktive ordninger som kan styrke sosiale bånd og miljø.

Her er et eksempel på en slik bruk av konfliktråd: I Kristiansand innkalte ungdommer kommunens myndigheter for Konfliktråd, fordi kommunen ville flytte en ungdomsklubb ut av sentrum. Kommunen deltok og klubben ble ikke flyttet (Mørland).

Det å se potensialer i boligaksjoner og bygge videre på det arbeidet som gjøres – fremfor å bruke tvangsmakt – er på ingen måte noen ny, sensasjonell, naiv eller original idé. Den er vel kjent og ble brukt i 1999 da et annet hus, nr. 40 i Haus-mannsgate, ble okkupert. På denne tiden eide Statsbygg området, og Laila Dåvøy, daværende arbeids- og sosialminister kom til stedet og ga okkupantene amnesti (Aftenposten 1999a,b). Like etter fikk okkupantene kontrakt med Statsbygg (Pedersen 2010). Så om okkupasjonen i utgangspunktet var ulovlig, var det ingen sak for politikerne å frede den og gjøre den lovlig – når de ville gjøre det.

Siden ble dette et nytenkende og fremtidsrettet kultur- og boligprosjekt med vekt på byøkologi og medbestemmelse etter prinsippene i Lokal agenda 21 (Pedersen, Huse, Gulowsen 2010:21; Grünerløkka bydel, 2010. I fem dager, fra 11. til 15. april 2005, ble et holdt en charette, tankesmie, for hele Hauskvartalet, med deltakelse fra Oslo kommune, Gaia arkitekter, beboere og interesserte i Hauskvartalet (Miller 2010; Hauskvartalet 2010). Resultatet av et omfattende og møysommelig arbeid fra 2004 ble nedfelt i reguleringsplanen Hauskvartalet – Spesialområde byøkologisk kulturkvartal og friområde, vedtatt av et enstemmig bystyret i juni 2008.

Denne planen ivaretar tre hensyn som er viktige for et godt og fremtidsrettet byprosjekt i vår tid: det skal være holdbart økonomisk og være et tilbud også til dem som vil bo utenom boligmarkedet. Det skal være økologisk med vekt på fornuftig bruk av ressurser. Og det skal være sosialt og kulturelt inkluderende og gi rom til et mangfold av mennesker og aktiviteter, sier Chris Butters.

Men det er ikke blitt noen kontrakt eller enighet for nr. 42, slik det ble for Hausmania kulturhus. Beboerne i 42 har hatt kontakt med Eiendom- og byfornyelse og i mange år har de vært i forhandlinger for å få en skriftlig avtale. Men det trekker ut, og forhandlingene har ennå ikke ført frem.

Beboere i andre alternative boprosjekt, Enebakkveien 37 og Ormsundveien 14, har hatt lignende problemer med å få i gang samarbeid med Eiendom- og byfornyelse, til tross for bystyrevedtak fra 2003 og 2005 og senere, om å utvikle byøkologiske prosjekter. Hos EBy møter de uthaling og motstand (Andal, Eliassen, Nafstad 2010).

Å unnlate å forhandle og heller bruke tvangsmakt som Byfogdembete og politi, omdefinerer situasjon og deltakere. Fra å være forhandlingspartnere i et fremtidsrettet og nyskapende byprosjekt, blir beboere med et slag råmateriale for politi og kontrollapparat. Nå skjer det stikk motsatte av å fremme integrering og velferd for byens borgere. 

Demokratisk underskudd
Men det enstemmig bystyrevedtaket om reguleringsplanen for Hauskvartalet fra juni 2008, fikk ikke være i fred lenge. I mars 2009, knapt et år etter, ga byråd for byutvikling, Bård Folke Fredriksen fra Høyre, beskjed til EBy om å legge deler av Hauskvartalet ut for salg. Med dette brøt han prinsippet om medbestemmelse. Deltakerne i Hauskvartalet ble ikke engang informert, ikke før _ år etter, i desember 2009. Vedtaket bryter også med å se Hauskvartalet som en helhet og vil legge brakk den felles innsatsen som beboerne har bygget opp (jf Grünerløkka bydel, 2010).

Kommunen har tilbudt deler av området til studentorganisasjoner for å bygge studentboliger. Dermed bryter de grunnlaget for å skape kontinuitet blant beboere, og også fellestiltak og sammenheng mellom boliger og kulturaktiviteter.

Det er en underlig måte Høyres representanter ivaretar demokratiet på, når de undergraver et bystyrevedtak og intensjonene. Med denne situasjonen er det oppstått et alvorlig og omfattende demokratisk underskudd i Oslo.

Det ser ut til at EBY langt på vei ser seg som fristilt fra demokratisk kontroll, noe som bidrar til å øke et slikt underskudd.

Byen som kapitalistisk foretak
Om det er vanskelig å forstå byråden og EBys avgjørelser ut fra det som er nevnt til nå, fins det et annet perspektiv som kan gi en nøkkel. Det er hentet fra Bergsli som har skrevet om Entreprenørpolitikk og byutvikling (2005). Hun peker på en tendens til at byer nå i senmoderne tid endrer karakter. Bypolitikken i moderne tid, med industriproduksjon i vestlige land, var preget av velferdstanken med vekt på sosial og geografisk utjevning. Da var byens økonomi basert på skatteinntekter og statlige overføringer. I senmoderne tid er byer i mer og mer blitt enheter i en kapitalistisk økonomi. De vil ikke lenger leve bare av statlige midler og skatteinntekter, de vil heller være som økonomiske foretak som skal skaffe seg inntekter og fortjeneste i en internasjonal, globalisert økonomi.

Nå satser de på helt andre typer inntekter: å trekke til seg investeringer (Terraskandalen er eksempel på det), turister, konferanser og utvalgt arbeidskraft. Byer skal ha sitt eget image, og Oslo vil gjerne være Fjordbyen.

For å nå frem i konkurransen legger storbyer vekt på å skape seg som et tiltrekkende fenomen med spesiell arkitektur og signalbygg, finurlige kunst- og kulturopplevelser som skal vise til lokal tradisjon og særpreg, samtidig som det innordnes i en tidsriktig og internasjonal innpakning.

Byfremtoningene som skapes slik er beregnet på mennesker utenifra, og oppleves som fjerne og fremmede av den stedfaste befolkningen. Slike byfenomen blir kulisser for en internasjonal nomadegruppe som reiser fra sted til sted, men likevel hele tiden innen samme type bylandskap, varemerket av konsum, hvor hovedsaken er å bli sett og se på likeartete.

Men hva med de andre, de som lever og bor rett rundt hjørnet? Ifølge Bergsli (2005) har det i mange store vestlige byer, siden 1980-tallet, vært en øking i antall bostedsløse, husokkuperinger, boligbevegelser og andre anti-gentrifiserings-bevegelser: Flere byer satte i årene som fulgte i verk repressive tiltak for å slå ned på denne typen aksjoner, noe som koples til den økende betydningen av eiendomsutviklingen i den nye byøkonomien (2005:102).

I et slikt perspektiv faller flere brikker i Hauskvartalets historie på plass:

  • at byråd og EBy velger politirollen og utkastelse, de ønsker ikke løsninger på brannsikring eller andre bygningsproblemer
  • at det ikke er blitt noen skriftlig avtale mellom EBY og nr. 42, og ikke med andre byøkologiske prosjekter heller
  • at byråden legger ut deler av Hauskvartalet til salg for boliger til studenter.
    Byråd og EBy vil likevel ikke at det skal fins et alternativt bo- og kulturkvartal. 
  • Kort sagt, de vil ikke ta i bruk tomme bygninger og bruke dem til boliger, og heller ikke skape et bredt spekter av bomuligheter til mange ulike grupper eller fremtidsrettete byøkolgiske prosjekter.

Å bevare Hauskvartalet handler om å lage en by for dem som fins i byen, som bor og lever og arbeider her, og om å åpne for at Oslo skal romme mange forskjellige boområder og levemåter. Og det handler om at det skal være mulig også å utforme byøkologiske, økonomiske og sosialt forankrete tilbud til mennesker i mange forskjellige situasjoner, basert på medbestemmelse og demokratisk styring. Kort sagt at byen skal være for dem som bor her – ikke artige kulisser for tilreisende.

Daværende byråd Lae (2009) sier i et intervju at byen forandrer seg hele tiden og må gjøre det, nye ting overtar for gamle. Noen vil ikke like endringene, det kan han forstå, men byen må formes slik flertallet ønsker det. Det siste er jeg grunnleggende uenig i. Oppgaven for ansvarlige politikere må være en annen, nemlig å ta vare på minoriteter av forskjellige slag og sørge for at det er plass til alle dem som fins i byen, også de som ønsker å leve på alternative måter. Det er ikke de politiske myndighetens oppgave lage en flertallsensrettet by. OXLO (Oslo Extra Large – en by for alle) må også gjelde bo- og levemåter.

"Den volden som fins i barn og unges opptøyer er et utbrudd, et svar og et speilbilde av den volden som ligger de politiske avgjørelsene som skaper utstøting. Det er lærdommen fra opptøyene i forsteder i de store byene i Europa de seneste 30 årene."

De synlige opptøyene og den tildekkete brutaliteten
De som fremstår som pøbler og urostiftere i media, det er ungdommer som ble kastet ut og de som sympatiserer med dem og demonstrerte torsdag 11.2.2010 om ettermiddag og kveld. Men å kaste ut beboere er et drastisk skritt, spesielt en tidlig vintermorgen i februar i minus åtte graders kulde, og så spikre igjen boliger og kjøre av gårde med folks eiendeler og inventar, rager heller ikke særlig høyt på vennlighetens og omtankens målestokk.
Å legge opp til en by som ikke har rom for mangfold, som ikke gir plass til den som vil leve på siden av markedsøkonomi og konsum, som vil bygge opp lokale fellesskap – det er en politisk brutalitet.

Men det er ofte vanskeligere for media og mange politikere å få øye på slike brutaliteter begått av folk i maktsterke posisjoner, enn et bål i en gate tent på av ungdommer med hettegenser. Selv om vi vet det så godt. Den volden som fins i barn og unges opptøyer er et utbrudd, et svar og et speilbilde av den volden som ligger de politiske avgjørelsene som skaper utstøting. Det er lærdommen fra opptøyene i forsteder i de store byene i Europa de seneste 30 årene (Giertsen 2006).

Bygninger er ikke det viktigste
Politiske myndigheter i Oslo ved EBy ser utkastelsen av nr. 42 som et spørsmål om en bygning. Men dette handler langt fra bare om bygninger. Det er som om ansvarlige myndigheter lukker øynene for det som ikke er umiddelbart håndfaste, konkrete og synlige verdier i form av bygninger og tomter. Det er som om sosiale, menneskelige og kulturelle investeringer, kunnskaper og erfaringer som er bygget opp og har utviklet seg siden 1999, er usynlige for dem. Men dette utgjør et viktig grunnlag for det arbeidet som daglig gjøres i Hauskvartalet. Her inngår blant annet å skape værested for mennesker som ønsker, trenger, foretrekker noe annet enn en by etter flertallets måter å bo på.

Hauskvartalet fungerer som et sted for utfoldelse og aktivitet og innsats, som et velegnet bosted og miljø, som tilfluktssted, et sted å trekke seg tilbake, få være i fred, midlertidig eller varig. Dette er tilbud som knapt nok fins andre steder, det har vist seg å være viktig for mange og har dermed betydning i seg selv. I tillegg foregår all denne virksomheten uten at sosialapparatet er trukket inn og blitt belastet. Hauskvartalet er et selvhjelpsområde. Det tar mange år å bygge opp slike levende, sosiale kunnskapsmiljøer. Men det er fort gjort å splitte dem opp og bryte dem ned.

I dette perspektivet er det en dårlig fundert og uheldig politisk beslutning å legge Hauskvartalet til byråd for næring og eiendom, det betyr en reduksjon av hva Hauskvartalet dreier seg om. Saken om Hauskvartalet burde vært lagt til en byråd med forståelse for kultur eller sosiale saker, eventuelt burde det vært et samarbeid mellom flere byråder.
I vår senmoderne tid med oppdelte liv i arbeid, fritid, hjem og flyktige relasjoner og med enda mer flyktige tilreisende, trenger vi tiltak som går i motsatt retning, hvor man samler bolig, arbeid, kunst- og kulturaktiviteter og medbestemmelse i ett område som gir mulighet for å skape kontinuitet og tilhørighet, og som samtidig åpner seg til omgivelsene. Slike områder peker fremover, er piloter som viser retning til andre måter som det viser seg mulig å leve på. Det fins ikke så mange slike steder. Men det er dette byråder og Eby nå motarbeider.

Vedlegg
Forkortelser og forklaringer
BRE = Brann- og redningsetaten, Oslo kommune
EBy = Eiendom- og byfornyelsesetaten, Oslo kommune

- Hauskvartalet omfatter Brenneriveien 1 (tidl. Blåhallen), Hausmannsgate 40, 42, 34 (som tidligere omfattet flere husnumre), deler av Nedre elvebakke.
- Hauskvartalet – Spesialområde byøkologisk kulturkvartal og friområde, reguleringsplan enstemmig vedtatt av Bystyret 18. juni 2008.
- Hausmannsgate 34, Hausmania kulturhus, registrert som Hausman BA i Brønnøysundregisteret. Har leieavtale med Oslo kommune frem til 2025
- Hausmannsgate 40, okkupert 1999, del av Hauskvartalet
- Hausmannsgate 42, okkupert 2005, stengt og spikret 11. februar 2010

Litteratur
Andal, Anne Rita, Rune Ellefsen og Ida Nafstad: Årsrapport 2009 fra
Ormsundveien 14 og Enebakkveien 37. Kommunale byøkologiske prosjekter. 18. februar 2010.
Askeland, Anja: Åpent brev fra Hausmannsgate 42 til Oslo kommune, 12.2.2010.
url.:http://nyheter.abcsok.no/search?q=%C3%A5pent+fra+fra+hausmannsga
te&x=0&y=0&from_abc=1
Bergsli, Heidi: Entreprenørpolitikk og byutvikling i: By og byliv i endring. Studier
av byrom og handlingsrom i Oslo. Johnny Aspen (red). Scandinavian Academic Press/Spartacus, Oslo 2005
Bremnes, Ola: Bruksnr. 3 / Folk i husan 1980/1993 Folk i Husan. Arne Bendiksen
as/Triola 1980/1993
Butters, Chris: A Holistic Method of Evaluating Sustainability.
url..http://www.google.no/search?q=chris+butters&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:en-US:official&client=firefox-a
Byfogdembetets kjennelse 10.2.2010. Oslo byfogdembete, sak nr. 10-021008TV1-
OBYF/1
[Espedalen Tone] intervju: Henvist til sosialen av Andrea Melby, Grethe Kielland
Jenssen, i: Østlandssendingen 12.2.2020
Hauskvartalet. Et helhetlig byøkologisk kulturkvartal. Et informasjonshefte fra
Hauskvartalet. Oslo, 2010
Flatø, Emil: Kommentar, i: Universitas 10.2.2010
Giertsen, Hedda: Meningsløs vold har mening, i: Materialisten nr 2/3-2006. Grünerløkka bydel: Sak 12/10 Ikke salg av Hausmannsgate 40 og 42 og
Brenneriveien 1, fremmet på møte i Oppvekst-, miljø og kulturkomiteen 26.1.2010 url.: http://www.google.no/search?q=Ikke+salg+av+Hausmannsgate+40+og+42+&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:en-US:official&client=firefox-a
Gulowsen, Nicolai: Aktive og engasjerte beboere, i: Universitas 10.2.2010
[Huse, Nina] intervju: Hausmania kan bli studentboliger, i: Universitas 3.2. 2010
Hærland, Axel M.K. og Anna Werenskjold: Full konflikt om Hausmania, i: Universitas
17. februar 2010.
Johansen, Ivar: Takk til husokkupantene. url.:
http://www.ivarjohansen.no/temaer/annet/2310-husokkupasjon.html 2010
Ivar Johansen: Tomme boliggårder: Offentlig vanskjøtsel.
http://www.ivarjohansen.no/temaer/annet/2316-hauskvartalet.html 2010 b
[Laila Dåvøy] omtalt i: Hjelpes av treg saksbehandling. Okkupanter får bli frem til
våren. Pål Ertzaas i: Aftenposten 27.10.1999.
[Laila Dåvøy] omtalt i: Overblikk. Mye lov, lite orden. Aftenposten 29.10.1999.
[Lae, Erling] intervjuet i: Fra kebabsjapper til kaffebar. Om gentrifisering i Gamle
Oslo. Film produsert av Snøballfilm 2009 (Filmen er basert på Oddrun Sæter og Marit Ekne Ruud: Byen som symbolsk rom. Bypolitikk, stedsdirskurser og gentrifisering i Gamle Oslo. Byggforsk 2005.)
Miller, Frederica: Innlegg på seminaret Squatters like us, Hausmania 27.2.2010.
Mørland, Liv: muntlig opplysning.
Pedersen, Ole, Nina Huse og Nicolai Gulowsen: Hauskvartalet – boligkamp og
kultur, i: Universitas 10.2.2010
Pedersen, Ole: Fra samarbeid og medvirkning til utkasting og forfall, i: Aften Aften
11. mars 2010
[Sjøtveit, Øystein] intervju: Husokkupantene fjernes. 15 personer har blitt fjernet
uten dramatikk, av Ida Spangen Jørgensen, i: Østlandssendingen 11.2.2010.